Greit, dette er det ingen forteller deg om Celpe-Bras: Den er rar. Virkelig rar.
Jeg har bodd i São Paulo i omtrent to år nå. Forrige måned fikk jeg endelig Celpe-Bras-resultatene etter å ha ventet i det som føltes som en evighet (de bruker visst 2–3 måneder på å rette disse greiene … hvorfor?). Fikk Intermediário Superior, takk og lov. Jeg fordøyer fortsatt hele opplevelsen. Kona sier stadig at jeg burde skrive om det, for jeg holder visst aldri kjeft om eksamenen på fest (beklager til alle i bursdagen til João forrige helg), så her er vi.
Kort forbehold: Jeg er ikke språklærer eller noe. Jeg jobber med markedsføring, og ærlig talt er portugisisken min fortsatt ganske skranglete noen ganger. Men kanskje det er nettopp derfor du burde høre på meg? Jeg vet ikke. Du bestemmer.
Hva er denne prøven egentlig?
Celpe-Bras (jeg klarer fortsatt ikke å uttale hele navnet skikkelig – Certificado de Proficiência em … noe noe Estrangeiros) er i bunn og grunn Brasils offisielle måte å teste om utlendinger faktisk fungerer på portugisisk. Ikke lærebokportugisisk, men ekte portugisisk. Den typen der du må forstå hvorfor noens WhatsApp-talemelding er tre minutter lang bare for å spørre om du vil ta en øl.
Den brasilianske regjeringen krever den for en haug med ting:
- Utenlandske studenter ved universiteter (selv om noen programmer merkelig nok ikke bryr seg)
- Enkelte arbeidsvisum
- Helsepersonell som vil praktisere her
- Den naturaliseringsprosessen jeg stadig utsetter
Firmaet mitt krevde den teknisk sett ikke, men sjefen kom stadig med ikke så subtile hint om at det ville være «virkelig flott» om jeg ble sertifisert. Brasiliansk passiv aggresjon er en kunstform, skal jeg si deg.
Prøvens oppbygning (eller: hvorfor jeg nesten gråt)
Den skriftlige delen – tre timer med rent kaos
Du går inn i rommet, og de gir deg et hefte. Ingen flervalg. Ingen «bøy dette verbet». Bare … oppgaver. Fire av dem.
Først viser de en video. Min handlet om urbant jordbruk i Curitiba, som … greit, ja vel. Tilfeldig, men samme det. Så må du skrive noe basert på den. Ikke oppsummere den – skrive noe NYTT. Som en artikkel til et lokalt nyhetsbrev eller noe. Mens jeg sitter der og tenker «jeg vet ikke engang hva urbant jordbruk er på norsk».
Så er det en lydoppgave. Se for deg dette: en carioca (person fra Rio) som snakker superfort om økonomien i en podkast med forferdelig lydkvalitet. Jeg fanget kanskje 60 %? Måtte skrive en formell rapport basert på det. Jeg fant bokstavelig talt bare på noen statistikker og håpet på det beste. (Ikke gjør det. Eller gjør det. Altså, jeg besto?)
Leseoppgavene var faktisk lettere, men her er poenget – én handlet om kryptovalutaregulering i Brasil. KRYPTOVALUTA. Jeg jobber med teknologi og forstår knapt krypto på norsk. Men hei, jeg kunne i det minste lese den flere ganger, i motsetning til den demoniske podkasten.
Muntlig eksamen – tjue minutter med svetting
Dagen etter (ja, de pakker alt inn i samme uke, så du er allerede hjernedød etter den skriftlige delen) har du snakkedelen.
Jeg gikk inn og forventet et formelt intervju. I stedet begynner en supervennlig sensor fra Bahia å småprate om helgeplanene mine. Det satte meg helt ut. Jeg begynte å snakke om å dra på churrasco, men så ble jeg blank på ordet for «grillspyd» (det er «espeto», forresten, som jeg husket omtrent tre sekunder etter at jeg forlot rommet).
Så begynner hun å ta opp forskjellige temaer fra en slags oppgavebank de har. Teknologi i utdanning kommer opp. Kult, dette klarer jeg. Så brasiliansk musikk. Eh … Jeg nevnte Anitta og Tom Jobim i samme setning, noe som sikkert såret sjelen til en purist. Så miljøutfordringer, og jeg kom med en hel tirade om São Paulo-trafikken som ikke hadde noe med miljøet å gjøre. Hun bare smilte og nikket. Jeg tror de bare flyter mellom temaene basert på det du sier? Ærlig talt var alt en tåke.
Rollespilldelen skulle være at jeg ringte for å klage på en internettilkobling. Jeg brukte «você» hele tiden fordi det bare er slik jeg snakker, og etterpå var jeg paranoid for at jeg burde ha vært mer formell. Men altså … hvem sier egentlig «o senhor» til internettselskapet sitt? Kanskje i noen situasjoner? Jeg vet fortsatt ikke om jeg mistet poeng for det.
Ting som ødela for meg
La meg spare deg for feilene mine:
Greia med brasiliansk kontra europeisk portugisisk
Jeg brukte de første seks månedene her på gamle portugisiskbøker en kollega ga meg. Det viste seg at kona hans var fra Portugal, så … ja. Jeg gikk rundt og sa «facto» i stedet for «fato» og lurte på hvorfor folk så forvirret ut. Celpe-Bras er VELDIG brasiliansk. De vil at du skal vite at frokost heter «café da manhã», ikke «pequeno almoço».
Og gerundium. Brasilianere ELSKER gerundium. «Estou fazendo» overalt. Portugisisklæreren min fra universitetet (som var fra Lisboa) ville sikkert grått.
Å skrive som en robot
Jeg øvde ved å pugge alle disse e-postmalene. «Prezado Senhor/Senhora» her, «Cordialmente» der. Så var en av oppgavene på selve prøven å skrive en WhatsApp-melding til en venn. EN WHATSAPP-MELDING. Vet du hvor vanskelig det er å bytte fra formell portugisiskøving til «Oi amigo, tudo certo?»-modus? Hjernen min brøt sammen.
Å ikke kunne tilfeldige brasilianske ting
De antar at du vet ting. Kulturelle ting. Det var en hel del om Festa Junina, og jeg sitter der og tenker … jeg vet at det innebærer mais? Og rutete skjorter? Det er omtrent alt.
Å, og de ELSKER å spørre om samfunnsspørsmål. Inntektsulikhet, tilgang til utdanning, miljøgreier. Hvis du ikke leser brasilianske nyheter, er du ille ute. Jeg begynte å lese Folha de São Paulo hver morgen, men ærlig talt så jeg stort sett bare på bildene og prøvde å gjette hva artiklene handlet om.
Slik forberedte jeg meg faktisk (en rotete reise)
Måned 1–3: Den overmodige fasen
Jeg trodde jeg var skikkelig god fordi jeg kunne bestille øl og småprate med Uber-sjåførene. Avsløring: Jeg var ikke skikkelig god.
Jeg lastet ned hver app. Betalte for et nettkurs jeg brukte nøyaktig to ganger. Kjøpte lærebøker som for øyeblikket holder oppe skjermen. Lagde en fargekodet studieplan som varte i nøyaktig tre dager.
Det som faktisk hjalp: byggets porteiro, Seu José. Den mannen er en helgen. Hver morgen pratet vi i omtrent ti minutter om absolutt hva som helst. Han rettet portugisisken min på den hyggeligste måten. «Ah, você quer dizer...» (Å, du mener å si …) ble favorittfrasen min.
Da jeg forberedte meg til eksamenen, fantes ikke Falando ennå, men den vil sannsynligvis hjelpe deg mye også. Særlig import av ekte innhold som YouTube-videoer eller artikler – seriøst, prøv det, registrer deg-knappen er bare noen klikk unna, og det er en sjudagers prøveperiode for å teste alt innholdet.
Måned 4–5: Panikkfasen
Fant ut hvordan prøven var lagt opp. Fikk et lite sammenbrudd. Kona (brasiliansk, velsigne tålmodigheten hennes) begynte å tvinge meg til å se brasilianske nyheter med henne hver kveld. Jeg forsto kanskje 30 % i begynnelsen, men hei, bedre enn ingenting.
Begynte å skrive portugisisk hver dag. Ikke essays eller noe fint – bare klager. Om trafikken, varmen, hvor dyr ost er her. Det viser seg at klaging er en flott måte å lære språk på. Hvem skulle trodd det?
Oppdaget også brasiliansk YouTube. Det finnes en kanal som heter «Porta dos Fundos» og lager komisketsjer. Halvparten av tiden skjønner jeg ikke vitsene, men jeg lærte SÅ MYE slang. Kanskje for mye. Jeg kan ha sagt noe upassende til svigermor ved et uhell. Vi snakker ikke om det. Uansett finner du videoene deres på Falando også, og du kan faktisk teste deg selv for å se om du forsto dem eller legge til ordforråd som dukker opp, i repetisjonslisten.
Måned 6: Aksept og skippertak
På dette tidspunktet godtok jeg bare at jeg ikke kom til å være perfekt. Begynte å ta øvingsprøver fra INEPs nettsted. De har gamle eksamener der, som er nyttig, men også skremmende fordi du skjønner hvor tilfeldige temaene kan være.
Én øvingsprøve handlet om kaffens historie i Brasil. En annen om sosiale mediers innvirkning på demokratiet. En annen om … vent på det … kjøpesentres kulturelle betydning. KJØPESENTRE.
De rare triksene som kanskje hjalp?
Jeg fant på en greie for skriveoppgavene der jeg alltid bygde dem opp på samme måte:
- Begynn med noe gjenkjennelig
- Sleng inn en mening
- Legg til et eksempel fra «min erfaring» (vanligvis oppdiktet)
- Avslutt med et spørsmål eller en oppfordring
Er dette en god strategi? Jeg aner ikke. Men det fungerte for meg.
Til snakkingen øvde jeg bare på å være komfortabel med å være ukomfortabel. Jeg hadde med vilje samtaler om temaer jeg ikke visste noe om. Spurte frisøren om fotball (jeg ser ikke fotball). Diskuterte novelas med kollegaen (aldri sett en). Det var jævlig pinlig, men det forberedte meg på tilfeldighetene i muntlig eksamen.
Ærlig snakk: hva sertifikatet faktisk gjorde for meg
Ærlig talt? De praktiske fordelene er … greie. Firmaet ble fornøyd. Jeg kan ha det på LinkedIn. Innvandringsgreier blir lettere hvis jeg noen gang bestemmer meg for å bli permanent (det er fortsatt uavklart).
Men den virkelige verdien var reisen (jeg vet, klisjé). Å forberede seg til denne prøven tvang meg til faktisk å engasjere meg i brasiliansk kultur utover bare å bo her. Jeg begynte å forstå ikke bare hva folk sa, men HVORFOR de sa det slik.
Som at jeg endelig skjønner hvorfor brasilianere bruker tjue minutter på å si ha det på fest. Eller hvorfor enhver samtale begynner med å spørre om familien. Eller hvorfor «ja» ikke alltid betyr ja (noen ganger betyr det «jeg hører deg, men ikke snakk om»).
Den brutale sannheten om Celpe-Bras
Dette skulle jeg ønske noen hadde sagt: Du kommer sannsynligvis ikke til å føle deg klar. Noen gang. Jeg gikk ut fra begge eksamenene overbevist om at jeg hadde strøket. Skriveoppgavene føltes som en katastrofe. Under muntlig eksamen bøyde jeg definitivt flere verb feil og blandet kjønn (hvorfor er «o problema» hankjønn, men «a sistema» er … vent, nei, det er også feil).
Men her er den andre tingen: Sensorene er ikke monstre. De vet at du ikke har språket som morsmål. De ser etter kommunikasjon, ikke perfeksjon. Kan du gjøre deg forstått? Kan du forstå andre? Kan du navigere virkelige situasjoner? Det er det som teller.
Og dette er viktig: Brasilianere er utrolig tilgivende med språkfeil. Latterlig tilgivende, faktisk. De forstår deg selv om du fullstendig massakrerer grammatikken. Celpe-Bras prøver å gjenspeile denne fleksibiliteten fra virkeligheten, tror jeg.
Noen siste tilfeldige tanker
-
Hele den greia med å måtte kunne forskjellen på «tu» og «você»? I São Paulo bruker ingen «tu». Ingen. Men prøven kan spørre om det likevel.
-
Kommer du fra Norge som meg, er kanskje det vanskeligste den kulturelle tilpasningen til måten brasilianere kommuniserer på. Den er … indirekte. Veldig indirekte. «Kanskje», «vi får se», «la meg sjekke» betyr ofte «definitivt ikke».
-
Øv på å skrive for hånd hvis du tar papirversjonen. Jeg fikk så voldsom krampe i hånden under prøven. Jeg har ikke skrevet så mye for hånd siden universitetet.
-
Prøven holdes to ganger i året (april og oktober), men påmeldingen fylles raskt. Overraskende raskt. Jeg gikk glipp av aprilrunden fordi jeg utsatte det.
-
Noen prøvesteder er mye mer avslappede enn andre. Mitt var på et føderalt universitet, og stemningen var veldig «vi lider alle sammen».
Bør du ta den?
Hvis du trenger den av juridiske eller profesjonelle grunner, er svaret åpenbart ja. Men selv om du ikke TRENGER den, ville jeg vurdert det. Å ha et konkret mål fikk meg til faktisk å studere i stedet for bare å håpe at jeg ville absorbere portugisisk gjennom osmose (den opprinnelige planen min).
Er det en perfekt prøve? Nei. Er den rar og stressende og av og til tilsynelatende tilfeldig? Absolutt. Men på den måten er den også litt perfekt brasiliansk – litt kaotisk, veldig menneskelig, og på et eller annet vis ordner alt seg til slutt.
Hvis du vurderer å ta den, bare … begynn. Ikke vent til du føler deg klar. Begynn å lese brasilianske nyheter (selv om du forstår 10 %). Begynn å skrive (selv om det er forferdelig). Begynn å snakke (selv om folk ser forvirret ut). Skaff et Falando-abonnement, og prøv så den komplette Celpe-Bras-prøveeksamenen – den tar deg gjennom begge prøver med reell tidsstyring, så eksamensdagen slutter å føles som et bakholdsangrep.
Og hei, hvis jeg kan bestå denne greia mens jeg fortsatt av og til bestiller «um água» i stedet for «uma água» på restaurant, kan sikkert du også.
Boa sorte! Du kommer til å trenge det. (Men også: Det går fint.)
P.S. – En rask takk til alle på prøvestedet i São Paulo som så meg nervøst spise tre veganske pães de queijo før eksamenen uten å dømme. Eller i det minste uten å dømme høyt. Også til sensoren som lot som hun ikke merket at jeg ved et uhell byttet til engelsk i omtrent fem sekunder under muntlig eksamen. Du er den virkelige helten.
P.P.S. – Kona leste nettopp dette og sier at jeg er dramatisk om hvor vanskelig det var. Hun har sikkert rett. Men hun er også født og oppvokst i Brasil, så hva vet hun om kampen vår?
