Lyrisk crônica
Originalt fiktivt undervisningseksempel; ikke et virkelig forfattersitat eller en rapportert hendelse
"O mar batia monótono. Não era bem o mar, era a memória do mar, esse mar que carregamos dentro mesmo quando moramos em Belo Horizonte. Pensei na morte, mas pensei pequeno, do jeito que se pensa em morte numa tarde de terça-feira, entre um cafezinho e outro. A morte das terças-feiras não assusta ninguém. É uma morte doméstica, quase íntima, que usa chinelos. Foi então que vi o mendigo alimentando os pombos com o próprio pão. Ali estava a literatura: na generosidade absurda de quem nada tem. O mar continuava batendo. Ou era meu coração? Já não sei. Nunca soube, aliás. A crônica é isso: não saber e escrever mesmo assim." (Havet slo monotont. Ikke helt havet – minnet om havet, det havet vi bærer inni oss selv når vi bor i Belo Horizonte. Jeg tenkte på døden, men jeg tenkte smått, slik man tenker på døden en tirsdag ettermiddag, mellom den ene lille kaffen og den neste. Tirsdagsdøden skremmer ingen. Det er en hjemlig død, nesten fortrolig, som går med tøfler. Det var da jeg så tiggeren mate duene med sitt eget brød. Der var litteraturen: i den absurde gavmildheten hos en som ingenting har. Havet fortsatte å slå. Eller var det hjertet mitt? Jeg vet ikke lenger. Jeg har faktisk aldri visst. Det er det en crônica er: å ikke vite, og likevel skrive.)
Fortellende scene
Originalt fiktivt undervisningseksempel; ikke et virkelig forfattersitat eller en rapportert hendelse
"O senador acordou com gosto de cinzas na boca. Não fumava há anos – promessa de campanha –, mas ali estava: cinzas, derrota, fim. O Rolex no criado-mudo marcava 5h47. Número primo, pensou, e riu da própria estupidez. Que importavam números primos quando o escândalo explodiria às 8h, horário nada primo, completamente divisível pela desgraça?