Det finnes et stadium i portugisisklæringen der grammatikken slutter å være problemet og faktiske mennesker blir problemet.
Mitt begynte på en boteco i Perdizes. Plaststol, kaldt fatøl, én TV montert for høyt og en annen merkelig nok et halvt sekund etter. Corinthians slapp inn et mål, en mann i falmet fotballdrakt gned seg i pannen og sa: «Pronto. A vaca foi pro brejo.» Jeg så opp fordi jeg oppriktig trodde han hadde byttet tema. Gård? Flom? En nyhetssak jeg ikke hadde fått med meg?
Ingen andre tok engang en pause.
Det er dette idiomer gjør med deg i Brasil. Du følger en samtale helt fint, er ganske fornøyd med deg selv, og så begynner noen å snakke om kyr, frosker, majones eller jackfrukt, og plutselig er du nybegynner igjen.
Disse satte meg mest ut. Ikke obskure litterære uttrykk. De jeg har hørt på kontorer, barer, i heiser, under familiemiddager og i WhatsApp-talemeldinger fra folk som antar at alle på jorden selvfølgelig vet hva de betyr.
1. Enfiar o pé na jaca
Denne er nyttig med en gang.
Hvis noen enfiou o pé na jaca, tok de for hardt i. Vanligvis er alkohol involvert, men ikke alltid. Mat teller. Penger teller. Meldinger du ikke burde ha sendt, teller sannsynligvis også. Alt med en slags «ja, det var en tabbe»-bakrus kvalifiserer.
Første gang en kollega sa det til meg, drakk han kokosvann klokken 9 om morgenen og stirret rett ut i luften. Jeg spurte hva som hadde skjedd. Han sa «Open bar», som om det forklarte alt. Det gjorde det for så vidt.
Jeg liker også at idiomet høres mer kaotisk ut enn den norske forklaringen. «Jeg overdrev» er ryddig. «Jeg stakk foten i jackfrukten» føles klissete og angrende, som er akkurat riktig.
Du kan høre:
- «No churrasco eu enfiei o pé na jaca.»
- «Fui no shopping só pra olhar e enfiei o pé na jaca.»
2. A vaca foi pro brejo
Kua gikk ut i sumpen. Betydning: Ting har gått så galt at optimisme nå er useriøst.
Jeg hører fortsatt denne ofte, kanskje særlig fra eldre kolleger, portvakten og folk som høres ut som de burde lese dystre økonomiske prognoser på AM-radio. Det kan bare være omgangskretsen min. Uansett lever uttrykket i beste velgående.
Det fine er at det ikke beskriver en liten ulempe. Det beskriver øyeblikket en situasjon går fra mulig å redde til «javel, greit, nå er dette fullstendig håpløst».
Datamaskinen dør før du lagrer filen. Håndverkeren slutter å svare halvveis i oppussingen. Stemningen på familiegrillingen er allerede anspent, og så nevner noen politikk. A vaca, brejo, acabou.
3. Quebrar um galho
Denne føles nesten ikke som et idiom lenger. Den er bare en del av dagligtalen.
Quebrar um galho betyr å hjelpe til, få noe til å fungere midlertidig eller hjelpe noen ut av en knipe. Ikke elegant. Ikke permanent. Bare nok.
Brasil går litt på dette prinsippet. En nabo tar imot pakken din. Noen låner deg en lader. En venn av en venn kjenner en som kan komme «hoje no fim da tarde» og faktisk gjør det. Alt dette er quebrar um galho-territorium.
Da jeg først flyttet leilighet i São Paulo, hørte jeg frasen hele tiden. Mannen i bygningen kunne knekke en gren for meg og låne meg en skrutrekker. En kollega kunne knekke en gren for meg og oversette en melding fra sameiet som lignet juridisk latin. Ingen ordnet livet mitt. De gjorde det bare mindre irriterende.
4. Viajar na maionese
Jeg vet ikke hvorfor reisemålet er majones. Jeg vet ikke hvem som godkjente det. Ingen kommentarer.
Hvis noen er viajando na maionese, har de mistet kontakten med virkeligheten på en måte som er morsom, kjærlig eller småirriterende, avhengig av sammenhengen.
Det er ikke alltid hardt ment. Det er viktig. Noen ganger sier du det til en venn med en latterlig plan, ikke for å stanse dem, men fordi de må ned på jorden et øyeblikk.
Jeg hørte det en gang som svar til en mann som sa at han skulle bestå Celpe-Bras «só vendo vídeo no YouTube, sem estudar nada». Riktig bruk. Ingen jury ville dømt.
5. Pagar mico
Jeg betalte mye mico det første året her.
Dette er uttrykket for å dumme seg ut offentlig, særlig i de grusomme tre sekundene der alle andre allerede vet hva som skjedde, men du ikke gjør det ennå.
Et av mine øyeblikk var på et bakeri. Jeg smilte tilbake til en kvinne fordi jeg trodde hun smilte til meg. Hun smilte til småbarnet bak meg, som hadde solbriller på innendørs og tydeligvis var bedårende. Jeg nikket, gjorde et helt lite vennlig «bom dia», fikk ikke noe svar, skjønte hva som hadde skjedd og ble stående og late som jeg studerte pão francês som om det inneholdt statshemmeligheter.
Det er pagar mico.
Og ærlig talt dekker det halve språklæringen. Feil hilsen. Feil uttale. Feil mengde selvtillit. Brasilianere er vanligvis ganske tilgivende, men de kommer definitivt til å huske historien.
6. Engolir sapo
Noen idiomer trenger forklaring. Dette gjør egentlig ikke det.
Å engolir sapo er å svelge irritasjonen, holde munn og gå videre fordi en krangel på en eller annen måte ville vært enda verre.
Jeg har hørt det mest om jobb, byråkrati, utleiere, internettleverandører og familiesammenkomster. Altså bitterhetens naturlige leveområder.
En brasiliansk venn forklarte det som «når du har rett, men det dessverre ikke er nyttig å ha rett akkurat nå». Det er en like god definisjon som noen annen.
7. Ficar de molho
I pinlig lang tid syntes jeg dette hørtes nesten behagelig ut. Avslappende, til og med.
Det er ikke behagelig. Hvis noen er de molho, er de satt ut av spill. Syke, utslitte, på bedringens vei eller flate på ryggen etter en helg de håndterte dårlig.
Jeg forbinder dette med mødre, tanter og mennesker som gir deg te, men har også hørt mange på min egen alder bruke det etter karneval, matforgiftning, mindre operasjoner eller en dårlig lørdagskveld i Vila Madalena.
Grunnbetydningen er: Ikke inviter meg noe sted, jeg er horisontal.
8. Chutar o balde
Denne blir man gjerne skeptisk til hvis man også kan engelsk, for den bokstavelige oversettelsen «kick the bucket» har en langt mørkere betydning der.
I Brasil handler chutar o balde mer om å gi opp, miste tålmodigheten eller bestemme seg for at måtehold har fått nok av respektløsheten din. Slutt på dietten. Slutt på budsjettet. Slutt på profesjonell selvbeherskelse.
Noen ganger er det sint. Noen ganger er det frigjørende. Noen ganger er det bare en person som bestiller en vegansk dessert etter å ha sagt at de har «vært flinke» hele uken.
Mitt inntrykk, i det minste i São Paulo, er at folk bruker dette mer om små opprør enn om store øyeblikk der livet kollapser. Men kanskje er det bare versjonen jeg stadig hører.
9. Fazer tempestade em copo d'água
Denne finnes på mange språk, men portugisisk vinner på bildet.
En hel storm i et glass vann. For mye drama for for lite virkelighet.
Jeg får denne rettet mot meg oftere enn jeg vil innrømme, vanligvis når jeg har bestemt meg for at et sent svar, en rar e-post eller en byråkratisk setning fra banken betyr at uken min er ødelagt. Brasilianere kan være dramatiske, ja, men de har også et skarpt instinkt for når noen lager unødvendig lidelse.
«Calma, Ingrid. Tempestade em copo d'água.»
Frekt. Riktig. Nyttig.
10. Não ter papas na língua
Denne hører jeg sjeldnere enn de andre. Når jeg hører den, er det vanligvis fra folk som er litt eldre enn meg, TV-programledere eller typen som elsker nabosladder og har sterke meninger om gardiner.
Hvis noen não tem papas na língua, sier de nøyaktig det de mener. Ingen innpakning. Ingen diplomati. Ingen falsk demping i starten av setningen.
Favorittversjonen min var tanten til en venn, som så på en manns nye hårklipp i omtrent et halvt sekund og sa: «Ficou moderno. Não ficou bom, mas ficou moderno.» Det er ikke selve idiomet, selvfølgelig. Bare et eksempel på typen person vi snakker om.
Noen ting jeg brukte for lang tid på å oppdage
For det første: Ikke alle idiomer er like vanlige overalt. Noen føles veldig hverdagslige. Noen mer generasjonsbestemte. Noen hører jeg hele tiden i São Paulo og så ikke på flere måneder. Det gjør dem ikke feil. Det betyr bare at idiomer lever i ekte mennesker, ikke i ryddige lister.
For det andre: Tonefall betyr mer enn oversettelse. Du kan kjenne den bokstavelige betydningen og likevel bruke en frase rart hvis du ikke har hørt den nok i ekte samtaler. Derfor er idiomer vanskeligere enn ordforråd. Ordforråd er ryddigere. Idiomer er sosiale.
For det tredje: Du trenger ikke tvinge dem inn i talen i samme øyeblikk som du lærer dem. Vær så snill å la være. Det finnes en bestemt utlendingfeil der hver setning begynner å høres ut som en håndplukket parlør. Jeg gjorde den. Det var ikke min beste periode.
Derfor betyr dette noe
Du kan komme ganske langt i portugisisk uten idiomer. Leie leilighet, bestille lunsj, overleve et jobbmøte, klage på priser, kanskje flørte litt hvis Gud er med deg.
Men med idiomer slutter samtalen å høres ut som et eksamenssvar.
Det er der sarkasmen bor. Hengivenheten også. Overdrivelse, irritasjon, sladder og selvironi. Når du slutter å oversette a vaca foi pro brejo ord for ord og bare hører «ja, nå er dette kjørt», går ting mye raskere i hodet.
Slik lærte jeg dem faktisk
Ikke fra en grammatikkbok, åpenbart.
Stort sett lærte jeg dem på den langsomme måten: høre dem, bli forvirret, spørre hva de betyr, glemme, høre dem igjen og til slutt få dem til å sitte. Noen vaner hjalp:
- skrive ned rare fraser med en gang
- legge merke til hvem som sa dem og i hvilket humør
- spørre etter den bokstavelige og den egentlige betydningen
- merke meg hvilke uttrykk som stadig kom tilbake
Vil du gjøre dette mer strukturert, har Falando en Idiomtrening-modus for brasiliansk portugisisk. Det er nyttig, for idiomer begynner først å føles naturlige når du ser dem i sammenheng noen ganger, ikke når de står alene på en ordliste og ser livløse ut.
Og hvis noen i Brasil sier noe om frosker, kyr, grener eller majones, går du i det minste ikke lenger ut fra at det handler om landbruk.
